Forget, but not forgive

Jeg har over tiden oppdaget et problem ved meg selv. 

Når noen gjør noe mot meg, enten det er bevisst eller ikke, skal det ikke mye til før jeg blir irritert. Eller sur. Eller oppgitt. Eller gretten. Dette gjelder særlig ting som gjør at jeg føler meg mindre satt pris på, for eksempel når noen ditcher planer de skulle ha med meg til fordel for andre ting, andre personer. Jeg blir også forsåvidt veldig lett sjalu når noen ser ut til å foretrekke andre, nyere venner fremfor meg som venn. Dette er kjipt nok som det er, for jeg lar det ødelegge dagen min veldig, og det påvirker forholdet mitt med personen det gjelder. Men selve problemet er dette:

Jeg kommer ikke over det. 

Jeg er langsint, og ting som virker små, blir blåst opp i hodet mitt, jeg tenker mer på dem, analyserer dem, finner ut hvorfor jeg hang meg opp i dem, blir fornærmet, blir sur. Og når jeg har dårlige dager, kommer dette tilbake. For eksempel har jeg en venninne som var veldig nær for en stund siden. Hun er relativt perfekt; høy forbrenning, pen i ansiktet, morsom, søt. Så sluttet hun å komme på skolen, og hun svarte ikke på meldinger, tok ikke telefonen, og begynte å henge mer med en kompis av meg. Egentlig var han min venn, ikke hennes, men brått ditchet begge meg og begynte å henge med hverandre istedet. Dette er vel egentlig typisk meg; jeg har vel for interessante venner, slik at de blir helt hekta på hverandre iblant.

Vanligvis kommer jo vennene mine tilbake til meg som venner etter hvert, etter at de har hengt med det som etter hvert blir felles venner en stund. Men det gjør ikke at det er mindre kjipt når jeg blir utelatt. 

Men nå snakket jeg meg visst bort fra hovedpoenget mitt igjen. Det som gjør det hele for kjipt, er at jeg aldri klarer å gi slipp på det. Det blir med meg helt til jeg glemmer det, og jeg klarer ikke å tilgi og slutte å tenke på det. Og det, alle mine ikke-eksisterende lesere, det er kjipt.

Jeg kommer til å ende opp som en bitter, ensom, gammel kattedame.

Coldplay: Swallowed in the Sea

Oh, what good is it to live

with nothing left to give

forget, but not forgive

not loving all you see

Kitty!

/l、
(ﾟ､ ｡ 7
　l、 ~ヽ
　じしf_, )ノ

stolen from:

http://laxcat.blogg.no/1225673758_kitty.html

Hvor er jeg? Liksom, JEG?

Jeg føler på en måte at jeg har mistet meg selv. 

Jeg kan ikke skrive lengre. Jeg har rett og slett ikke noen måte å formidle tankene mine.
Jeg har fortsatt tanker, det er ikke det det går på. Men jeg klarer ikke lenger holde fast på en tanke lenge nok til at jeg kan formulere den og få den videre og nå frem til folk.

....hva gjør jeg nå?

Litt av hvert, faktisk.

Jeg var ikke så solbrent som jeg fryktet. Hurra!

Ettersom boken jeg leste, gav meg mareritt (eller, det var tydeligvis ikke boken, ettersom jeg hadde et helt annet mareritt i natt som handlet om noe helt annet, men likevel), lånte jeg en av farmor. (Vi bor hos farmor og farfar nå som vi er i Pattaya.) Virkelighetens Verden, heter serien. Boken heter Skammens Barn, og handler om ei jente som ble født under 2. verdenskrig. Moren var norsk og faren var tysk, og den inneholder en rekke avsløringer om ting jeg virkelig ikke ante. Ettersom moren var norsk, var hun arisk nok, og ble deportert til Tyskland for å gjøre det tyske blodet bedre. Etter å ha bodd i Tyskland til hun var 6, da krigen var godt over, ble hun hentet tilbake til Norge fordi hun var norsk, under påskudd av at hun led nød i Tyskland. Huff.

...egentlig skulle jeg skrive mer om dette, men jeg ble fryktelig distrahert av å nettopp få vite at jeg ikke kom inn på førsteopptaket på folkehøgskolen jeg søkte på, og jeg aner ikke hva det betyr, og jeg tviler på at jeg kommer inn. *snufs* Så, med en mage som driver og plager meg, men ikke lenger av fysiske grunner, slutter jeg nå, for jeg orker ikke å skrive mer.

Med 1337 som nødnummer.

Etter å nå ha vært i Thailand i snart en uke, begynner jeg å roe meg nok til å få skrevet litt igjen. (På tide, egentlig, vi har under en uke igjen her.) Om noen lurte, er været fantastisk, solen skinner alltid, og gekkoene utenfor lager fine, rare kneppelyder hele tiden. Akkurat nå har jeg nettopp kommet inn fra stranden, en anelse solbrent både her og der, og utslitt etter en natt med en fryktelig ekkel drøm om en usynlig mann som fulgte etter meg for å gjøre meg gal så jeg begikk selvmord. Etter å ha vært våken i en halvtime, greide jeg til slutt å sovne igjen ved å konkludere med at jammen, det er jo bare å la være å bli gal, så er alt fint. Heh.

Vi tilbragte tre netter i Bangkok. Tidligere har jeg bare sett på Thailand som et feriested med svært mange mennesker kastet inn på ett sted (ved ettertanke, altså - jeg har ikke bevisst sett på Thailand på noen spesiell måte før), men da vi kom til Bangkok, fikk jeg inntrykk av at alt rett og slett var kaos. Neste morgen, da vi sto opp for å rekke utflukten til kanalene for å se Grand Palace og hvordan thaiene lever i Bangkok, sto jeg ved vinduet på hotellet og stirret utover det vi kunne se av byen. Morgenrushet trillet gjennom motorveien, bakken så fuktig ut, og jeg ante at det var ganske kjølig ute. (Som nordmann gjør man gjerne det - er det litt kjølig på rommet (hotellrom med aircon, jada, men likevel), regner man med at det er kaldere ute.) Brått innså jeg at Bangkok faktisk var en by der folk levde, slik de lever alle andre steder i verden, der de lo og gråt, hadde familiene sine, intriger, lykke, egentlig det aller meste. Det hadde faktisk ikke gått ordentlig opp for meg tidligere. Nå som jeg først har tenkt over det, virker det selvfølgelig helt åpenbart. Men akkurat nå kunne jeg faktisk tenkt meg å være på utveksling her, slik min venninne Abbe var i Chile i fjor. Jeg vil vite hvordan thaiene lever til daglig i Bangkok, i en slik enorm by med alle muligheter man noen sinne kan tenke seg. Hvordan er det å være lærer her? Hvordan er elevene? Ungdomsmiljøene, familieforholdene? Åååh, så nysgjerrig, det er litt av et vitebegjær jeg føler nå, det er sjelden jeg har følt det sånn. Men selvfølgelig, jeg er kun her på ferie, som gjest, vi får ikke inntrykk av deres dagligliv.

På utflukten satt vi i en båt gjennom de små kanalene gjennom Bangkoks boligområder. Det var helt utrolig å se alle de falleferdige rønnene, på størrelse med soverommet mitt, der hele familier bodde, ved siden av de storslagne templene de bygde til Buddha. Sykt. Men bobehovet er selvfølgelig annerledes i et varmt land enn det er i kalde Norge.

I dag har vi vært på stranden. Store deler av kroppen min ser solbrent ut, så det er vel snart på tide å begynne å smøre meg med aloe vera-krem. I tillegg har jeg fått noe magegreier, så magen min lager skumle lyder, og jeg har ikke hatt matlyst siden vi kom. Menmen, det er vel litt av sjarmen ved disse landene. Sammen med alle de gamle mørkebrune mennene med mindre bikini enn det jeg har på. Og disse unge thai-guttene som har bittebittesmå hvite bikinitruser som står i vannkanten eller spaserer fram og tilbake for å vise seg frem for disse gamle mennene. Ugh, jeg finner det ærlig talt svært forstyrrende med disse små trusene, og disse unge thai-guttene med de gamle mennene, eller thai-jentene også, forsåvidt.

Jaja. Det er vel bare sånn det er. Det er industri for dem. Selv om jeg ikke forstår det.


Og til tittelen:
1337 er nødnummeret i Thailand.
Ha. Ha. Ha.

Yrkesvalg videre

Hjelp.

På onsdag forrige uke fikk vi besøk på skolen av en omreisende teatergruppe som viste oss Frøken Julie, som er et naturalistisk stykke skrevet av August Strindberg. Jeg ble fascinert av hvor godt mannen i stykket spilte, og på mandag kom han inn i norsktimen vår for å prate med oss om stykket. Fryktelig engasjert la jeg ut i det vide og det brede om dette stykket, som handler om en adelspikes fall, og om hvor tydelig det var at det var naturalistisk (og så måtte jeg lære skuespilleren om hva naturalisme og realisme var), og deretter snakket jeg om hvordan jeg syntes at stykket var meget brutalt i forhold til våre disney-vante hjerner. Så satt Abbe og jeg og leste i en studieavis som omhandlet alt man kan studere her i Norge (www.tautdanning.no). Jeg skulle egentlig bare finne ut av hva jeg ville studere det ene året jeg sannsynligvis ville stå på venteliste før jeg kom inn på veterinærhøgskolen, og brått gikk det opp for meg at herregud, jeg vil ikke virkelig bli veterinær. 

ÆÆÆ. Panikk. Brått raser alt som fantes av stabilitet og sikkerhet ned rundt hodet mitt. Hva skal jeg bli? Hva i all verdens land og rike skal jeg gjøre neste år? Hvor skal jeg gjøre av meg?

Etter lang fortvilelse sendte jeg en melding til min mor, og hun konkluderte med at da måtte jeg vel bare søke på alt. Da jeg kom hjem, foreslo hun journalistikk. Så nå skal jeg bli journalist. Trur eg. Hm. Men hva gjør jeg, da? Da må jeg jo velge - Bergen, Stavanger, Oslo, Volda, Bodø, eller kanskje i England? Nnnnuvel. Dette får vi vel ta som det kommer, tror jeg. Alle tanker rundt saken tas imot med stor takk!

Mehhh. Jeg er uendelig forvirret akkurat nå. Jeg vet ikke om jeg virkelig vil ta journalistikk heller. GAHH, HJELP!

Nyttårsaften!!

Jah, så var årets siste dag borte, og et nytt år har kommet ramlende ned på oss. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke er helt klar for 2009, 2008 har gått uendelig raskt.

Min nyttårsfeiring innebar (selvfølgelig?) alkohol. Min kjære og jeg ankom festen vi skulle være på etter å ha vært et par timer hos en felles venn, og da vi ankom denne nye festen, var folk allerede godt i gang (klokken ti, altså). Én kunne knapt stå av seg selv, mens andre knapt så ut til å være påvirket. Senere fikk vi vite at stakkaren som hadde drukket litt for mye, hadde startet på Jägermeisteren sin til middagen. Sukk.

Kvelden løp forbi, vi hadde det hyggelig og drakk litt her og litt der. Delte, smakte, byttet, rappet. Alt som normalt. Jeg begynte å bli i godt humør og satt på kjøkkenet og pratet med en bekjent, da jeg hørte hyl fra utgangsdøra. Det hørtes som om noen hadde tent en rakett inne. (No surprise, Mads med ansvar for fyrverkeriet hadde gått ut med et par andre for å leke seg med småtingene han hadde.) Heldigvis var ikke dette tilfellet, og mens jeg sto i gangen og fniste litt, hører jeg dem begynne å rope høyt ute. Vi går bort til døren for å se, og der står hekken til verten og brenner. Og det var ikke bare litt, den BRANT. Folk løp fram og tilbake og hentet vann i små vinglass, plastkrus, brusflasker (som først hadde blitt tømt over dette nyantente bålet), og mens de hodeløst løper rundt og roper etter brannslukningsaparatet, som ikke engang verten aner hvor er, kommer verten opp med en tilitersbøtte med vann som han kaster over hekken. Da var det bare små glør igjen her og der, og det hele ble ansett som over. Imidlertid drev de med etterslukking i fem minutter til, hekken hadde tross alt brent i en fem minutters tid før de fikk slukket den. (Om ikke fem minutter kjennes så lenge: tenn på gardinene og se hvor mye de får brent på fem minutter. Det er mer enn du tror.) Men, hekken overlevde, og forhåpentligvis slipper den stakkars verten vår å forklare dette for foreldrene. Vi satser alle på at det ikke synes.

Ellers var det heller lite stort som skjedde. Jeg slo hodet mitt hardt da denne fulle fyren jeg nevnte tidligere, skulle ha nattaklem. Han falt oppå meg, og det endte med at jeg slo hodet i vinduskarmen med all den hastigheten og vekten han klarte å oppdrive. Pain.

Ellers har jeg det kjempebra i dag. Jeg er lite fyllesjuk (klok av skade: Kalinka med 21,9 % som jeg kan kjøpe selv er mye lurere å drikke enn Smirnoff med 40 % som andre må kjøpe for meg), bare litt irritabel og sliten. Som en liten avslutning vil jeg nevne drinken jeg forelsket meg i.

Mojito ferdig drinkmix fra Meny. Bland den som det står, og man har drikke som smaker sunt og går rett ned som saft. Tihi. (Ikke bitch på meg for at jeg jukser og ikke blander den ordentlig. Det gidder jeg ikke. Når jeg drikker, skal det være lettvint. : D )